New York Times
Av Jere Longman
Noen idrettsutøvere var uvitende om fondet, mens andre var flau, redd for å miste jobbene sine, klarer å få full tilgang til sine medisinske filer eller mislykket i å overbevise leger at deres plager var direkte relatert til steroider, sa Boese.
"Det var mye fornektelse og fortsatt er," sa Boese av utøverne. "Mange har aldri, eller bare nå, forsto at de ble misbrukt av personer de klarerte."
Noen av de mest frittalende har møtt trakassering og trusler. Ines Geipel, en pensjonert østtyske sprinter som nemnt doping systemet i en bok, "Lost Games," sa hun hadde blitt konfrontert med opplesninger i 2001 av tidligere øst-tyske myndigheter. Så sent som 18 januar, sa hun, en anonym telefon som ringer fortalte henne: "Du vet det er ikke mye tid igjen for deg."
Verken hun eller Krieger har blitt avskrekket.
"Folk bør vite hva som skjedde, hva bivirkningene kan bli generert," Krieger sa, å snakke gjennom en tolk i en betong-blokk bygård igjen fra de kommunistiske dager i Magdeburg, en 90-minutters togtur vest for Berlin.
Som Andreas, har han en fippskjegg, brede skuldre og smal midje, og er kjekk i en tre musketerer slags måte. Fortalte dette, sa kona, Ute Krause, "D'Artagnan," og han gestikulerte som om sverdkamper, sier "no garde" til en imaginær fiende.
Når man diskuterer effektene av doping, ble Andreas alvorlig og animerte, noen ganger emosjonell, røyke sigaretter og nervøst gnir håndflatene. Da han var Heidi Krieger, skrape av hendene ble en tvangsmessig handling og noen ganger trakk blod.
Publisert-januar 2004
The New York Times - Full Article
